Samer

Fra slutten av 1800-tallet ble ønsket om fornorskning av samene i Norge sterkere. Parallelt med den politiske striden for norsk selvstendighet fra Sverige fremmet politikerne tiltak for intern konsolidering, for å gjøre også samer og kvener norskspråklige.Fra 1880 sa språkinstruksen for skolen at all undervisning skulle forgå på norsk, og ikke på kvensk eller samisk.[1] Det gikk til og med så langt at lærerne fikk lønnstillegg for fremgangen i fornorskning av samiske og kvenske barn. På internatskoler var det ikke lov å snakke samisk eller kvensk.

En mer koordinert og systematisk fornorskning ble satt inn fra begynnelsen av 1900-tallet, samtidig som Norge ble en selvstendig nasjon. I denne perioden ble det forbudt å undervise på samisk, gudstjenester på samisk ble også forbudt og samisk ble aldri brukt av øvrighetspersoner som lensmenn, ordførere osv. På 1930-tallet nådde fornorskningsiveren en topp, og ønsket man å bli tildelt grunn for nyrydding, måtte man demonstrere at man hadde gode norskkunnskaper.På den annen side førte nasjonalbevisstheten også til forståelse for den pressede situasjonen samene som kulturelt fellesskap stod i. I målreisingstidsskriftet Norsk Aarbok tok Per Fokstad og andre i 1923 til motmæle mot «måltyningi» av samene.I 1924 foreslo også en samisk lærer begynner-opplæring på samisk, men myndighetene var negative. Samisk kultur var «noget der ikke fantes» svarte de.Og de få advarslene hadde liten virkning. Barna ble samlet i internatskoler, hvor det kun var tillatt å snakke norsk, og myndighetene gav ikke mulighet for bruk av samisk i det offentlige. Resultatene lot heller ikke vente på seg; i folketellingen av 1930 oppgir over halvparten av befolkninga i Kvænangen enten samisk eller finsk som hjemmespråk, i 1950 oppgav én person å snakke samisk og én å snakke finsk. Samisk språk forsvant fra store områder, for eksempel er den særpregede dialekten som ble snakket på Kvaløya og Ringvassøya i Troms forsvunnet for alltid.

Hele fornorskingsprosessen har gjort stor skade på den gamle samiske urbefolkningen. Samene har opplevd diskriminering og undertrykkelse. Fremstående vitenskapsfolk sa for ca hundre år siden at «den nordiske rase» hørte til «de mest verdifulle på jorden». Samene hørte naturligvis ikke til den gruppen. De ble sett på som barnslige og dumme av natur, noe som gjerne ble summert opp i det negativt beskrivende en lapp. Samene var en nokså ukjent kultur for den norske befolkningen og det var derfor lett å ta avstand fra det ukjente.Som et resultat av den brutale fornorskningspolitikken og rasismen samene ble utsatt for fra nordmenns side har store deler av den samiskættede befolkningen intet forhold til den samiske kulturen og behersker ikke det samiske språket. Dette gjelder særlig sjøsamene. Mange tar avstand fra og skammer seg over sine samiske røtter.