par Vegard Wollan Wollan Il y a 4 années
414
Plus de détails
Kulestøt har sin opprinnelse i kast eller støt med steiner, først og fremst i
og
, hvor gamle konkurranseformer ennå praktiseres, blant annet i
. Senere benyttet man også kanonkuler, derav shot put, som er den engelske betegnelsen på kulestøt, og kulevektene kunne være helt opp i 11 kilo.
Nåværende kulevekt ble fastlagt da kulestøt ble OL-øvelse for menn i
i 1896 og for kvinner i
i 1948. Dessuten var kulestøt sammenlagt (etter støt med begge hender) øvelse i OL i
i 1912. I de olympiske jubileumslekene i Athen i 1906 stod også stenkast på programmet. Kulestøt er også øvelse i EM og VM både innendørs og utendørs i friidrett, samt øvelse i mangekamp for begge kjønn.
Lengdehopp er kjent helt fra de
olympiske leker som deløvelse i
. Lengde med tilløp ble øvelse i de moderne olympiske leker fra starten i
1896 for menn, fra 1948 i
for kvinner. Lengdehopp er også øvelse i EM og VM både innendørs og utendørs. Lengde uten tilløp var OL-øvelse fra 1900 til 1912.
Høydehopp som konkurranseidrett er kjent i
fra midten av 1800-tallet, først som innslag i de skotske
, noe senere i engelsk universitetsidrett. Opprinnelig hoppet man over listen med samlede ben. I 1890-årene ble
lansert, hvor hopperen først svinger det ene benet opp over listen og deretter resten av kroppen.
Hver deltaker har inntil tre forsøk per høyde, men kan la være å hoppe på de høyder han måtte ønske. Etter et mislykket forsøk kan dessuten resterende forsøk (ett eller to) spares til senere høyder. Forsøket er mislykket hvis listen rives ned av hopperen eller han berører matten bak stativene uten å hoppe, for eksempel ved å løpe under listen. Hopperen er utslått etter tre riv i rekkefølge og får som resultat høyeste godkjente hopp. Klarer bare én deltaker siste høyde, er han vinner av konkurransen, men har rett til å fortsette inntil han river tre ganger på rad. Han bestemmer da selv hvilken høyde listen skal heves til. Klarer flere deltakere siste høyde, rangeres de etter antall forsøk på høyden, slik at færrest forsøk gir best plassering. Står flere fremdeles likt, avgjøres rekkefølgen av det totale antall riv i hele konkurransen for disse. Kan man ikke skille deltakere etter dette, får de samme plassering, unntatt hvis det gjelder seieren, da det blir omhopp på bestemte høyder.
I lengde med tilløp er tilløpslengden valgfri. Tråkker man over satslinjen (overtramp), underkjennes hoppet, som vil si at det er et dødt hopp. Satslinjen er kanten av satsplanken som er nærmest hoppgropen. Overtramp registreres ved hjelp av en plastmassebelagt markeringsfjel umiddelbart bak planken. Det er lov å satse før satsplanken, men ikke på siden av tilløpsbanen eller planken. Hoppet underkjennes også hvis man i landingen berører bakken på siden av hoppgropen bak bakerste nedslagsmerke i gropen. Det er forbudt å benytte alle former for salto i hoppet.
Hopplengden måles fra satslinjen til nærmeste nedslagsmerke i hoppgropen, lengden avrundes ned til nærmeste centimeter. Barn kan satse innenfor en 1 meter lang satssone i stedet for fra en planke, hopplengden måles da fra satsfotens nærmeste merke. Eventuelle rekorder underkjennes hvis det er mer enn 2 m/s medvind i tilløpsretningen. I større konkurranser har alle deltagere tre hopp, deretter hopper de åtte beste ytterligere tre ganger. Har noen likt lengstehopp, avgjøres rekkefølgen på grunnlag av deres nest beste hopp, deretter eventuelt tredje beste hopp osv.
I kulestøt kaster/støter man en kule fra en nedsenket ring med fast dekke. I seniorklassen veier kulen 7,26 kg for menn og 4 kg for kvinner. I utgangsstillingen skal kulen hvile i én hånd mellom skulderen og haken. Under støtet må hånden ikke senkes under denne stillingen og kulen ikke føres bak skulderen. Vanligvis starter man bakerst i ringen med ryggen til kastretningen, gjør et kort hink fremover med bakre fot og vrir kroppen 180° rundt under støtet. Denne stilen ble utviklet av amerikaneren
i 1950-årene, tidligere dreide man kroppen kun 90° under støtet. En nyere teknikk er å foreta en hel rotasjon med kroppen fremover i ringen før støtet.
Man løper i delte baner på alle distanser til og med 400 m, det vil si at man må benytte sin startbane hele løpet. For at distansen til mål skal bli lik for alle, forskyves startstrekene. Delte baner gjelder også til og med første sving på 800 m, til og med tredje sving på 4×200 m og 4×400 m, samt 300 m (to etapper) på 1000 m stafett. I stafett må overleveringen av stafettpinnen foregå i et 20 m langt vekslingsfelt. 100 m og kort hekkeløp løpes uten sving på den ene langsiden. Alle andre distanser løpes uten faste baner, det vil si inne ved listen.
Løpsretningen er alltid mot solen. Starten foregår ved at en starter avfyrer en startpistol etter kommandoene «innta plassene» og (bare i sprintøvelser) «klar». Utøvere som tyvstarter diskvalifiseres, i mangekamp diskvalifiseres en deltaker etter to tyvstarter. I sprint og hekkeløp må man bruke liggende start med startblokker, ellers benyttes stående start. Sluttiden registreres når overkroppen (minus hode, hals og armer) passerer mållinjen. Ved
tidtaking registreres sluttiden med 0,1 sekunds nøyaktighet, ved helautomatisk elektronisk tidtaking med 0,01 sekunds nøyaktighet (til og med 10 000 m), samt at det tas
som avgjør rekkefølgen i jevne løp.
Per februar 2020 er verdensrekorden for menn utendørs 2,45 meter, satt i 1993 av
Per februar 2020 er verdensrekorden for menn utendørs 8,95 meter, satt i 1991 av
Per februar 2020 er verdensrekorden utendørs for menn 23,12 meter, satt i 1990 av Randy Barnes
