Eventyr

Folkeeventyra har ikke en kjent forfatter. De ble fortalt i generasjoner, og skrevet ned mange hundre år etter de oppstod.

Den andre hovedtypen er dyreeventyr. Dyreeventyrene er som oftest ganske korte, og dyrene er hovedpersonene. I fortellinger som ”Hvorfor bjørnen er stuttrumpet” handler og snakker dyrene akkurat som mennesker, og gir som regel historien et morsomt preg. Dyrene får menneskelige egenskaper. Vi kaller det besjeling.

De egentlige eventyrene er kjent for å være lengre enn andre, og de har ofte overnaturlig innhold, som for eksempel tusser, troll eller magi. Vi kan også dele de egentlige eventyrene i tre kategorier. Den første er undereventyr, der innholdet er preget av overnaturlige makter som troll og hekser. ”Kvitebjørn Kong Valemon” er et slikt eventyr. Den neste typen er novelleeventyr. Novelleeventyrene er ganske like undereventyrene, men disse handler ikke om overnaturlige vesener. Eventyret ”Prinsessen som ikke kunne målbindes” er et novelleeventyr. Den siste typen er legendeeventyr, som har religiøse motiver og gjerne et klart moralsk budskap. Skikkelser som Jesus, Jomfru Maria og Vårherre, er gjerne brukt i disse fortellingene.

Til slutt har vi altså skjemteeventyrene. Her er formålet å gjøre narr av personer, og da gjerne høgtstående personer, i samfunnet. ”Herremannsbruden” er nettopp et slikt eventyr. Her er det den rike herremannen som det blir gjort narr av, fordi han blir lurt til å gifte seg med en hest. Også hos skjemteeventyrene finnes det to underkategorier, nemlig erotiske eventyr og lyveeventyr. I lyveeventyrene er hovedpoenget å gi en mest mulig overdreven fremstilling av en hendelse, mens i de erotiske eventyrene er mye av handlingen lagt til kjærligheten mellom to personer.

Kunsteventyra har en forfatter. En av de vi kjenner best er H.C.Andersen.