Imperialismetida 1850 -1914

I tidsrommet 1870 til 1914 blir gjerne kalla imperialismetida. I denne perioden stod Europa på høgda av si makt. Europeiske land utvida i denne perioden den politiske og økonomiske innverknaden sin i alle verdsdelar.

Imperialisme

Ordet imperialisme kjem frå det latinske ordet "imperium", som blir nytta om eit stort, fleirnasjonalt rike. Imperialisme ville seie at ein utvidar makta og innverknaden sin på ein måte som går utover andre statar.

Imperialismen i perioden 1870 til 1914 var prega av ein europeisk ekspansjon i Asia, Afrika og Amerika

Dei europeiske stormaktene kjempa ein kamp om å sikre seg dei mest ressursrike koloniane i verda

Ikkje nytt at europearane la under seg område og gjorde dei koloniar. Dette hadde dei gjort allereie sidan 1500-talet. Det nye frå 1870 var at koloniseringa skjedde mykje raskare enn før.

Store nasjoner ble splittet mellom kolonier styrt av land som Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Belgia og Nederland og i mindre grad Portugal og Spania.

Den industrielle revolusjon hadde bokstavelig talt åpnet opp verden for europeisk utforskning og erobring. Med moderne våpen, telegrafkabler, medisiner, dampskip og lokomotiver hadde europeerne det det trengte til å ta kontroll og befale over alle andre folkeslag de kom over.

Viste noen tegn til motstand krevde det som regel bare noen enkle demonstrasjoner av denne makten før de fleste lokalbefolkninger gav opp. En enkel kanonbåts velrettede salver var gjerne nok.

Rundt 1870 var det berre Algerie, Sør-Afrika og nokre kystområde som var kolonisert. Så vart det eit kappløp mellom europeiske stormakter om å sikre seg koloniar. I 1914 var det berre Etiopia og Liberia som ikkje låg under europeisk styre.

Frankrike hadde ønske om å opprette eit samanhengande kolonibelte frå Atlantarhavet i vest til Raudehavet i aust.

Britana okkuperte Egypt i 1882 først og fremst for å kontrollere Suezkanalen. Målet var å skape eit britisk kolonistyre frå nord til sør gjennom heile Afrika.

I 1884–85 samla derfor dei europeiske stormaktene seg i Berlin for å diskutere korleis dei skulle dele det afrikanske kontinentet mellom seg.

Formålet med Berlinkonferansen var å regulere det politiske spelet mellom dei europeiske statane. Ikkje minst ønskte den tyske statsleiaren Otto von Bismarck å sikre tyske område i Afrika og gi landet «ein plass under sola».

Det vart etablert ein koloniadministrasjon der europearane sat på toppen. Under sat ofte afrikanarar som hadde skaffe seg ei vestleg utdanning. Europeiske offiserar leidde kolonihærane , som for ein stor del var bygde opp med afrikanske soldatar.

Ved kysten bygde europearane hamner, dei opna jernbanelinjer innover i landet for å frakte råvarer til eksport

Industrialisering og våpen

Industrialisering og økonomiske drivkrefter

Industrien hadde behov for råvarer. Viktige metall som kopar og tinn fanst for ein stor del utanfor Europa, og gummi måtte ein til Afrika, Asia eller Sør-Amerika for å finne.

Dei nye transportmidla som følgde med den industrielle revolusjon, var også ein viktig føresetnad for imperialismen. Dampskip, jernbane, telegrafen og seinare telefonen.

Videre måtte industrien ha marknadar for å få selt alle dei nye produkta sine. Tilbodet var ofte større enn etterspurnaden. Det vart derfor viktig å skaffe seg markander utanfor Europa.

Militær makt

Som ein følge av den industrielle revolusjon var europeerane militær overlegne. Dette var avgjerande for imperialismen. Kanonbåtar, maskingevær og gevær gjorde europeerane overlegne mot motstandarar utan slike våpen.

Britane erobra Sudan etter eit slag i 1898, der dei meia ned 10000-15000 afrikanarar med maskingevær, mens mindre enn 50 britar mista livet.

Rasisme

Sosialdarwinisme

Nasjonalisme og rivalisering

Rivaliseringa mellom stormaktene er også eit mogleg svar på imperialismen. På slutten av 1800-talet vart det viktig for stormaktene å vise makt og status gjennom å leggje under seg landområde utenfor Europa. Om ein ikkje hadde koloniar, risikerte ein å tape i konkurransen

Religiøse motiv også bak imperialismen. "Hedningane" hadde behov for omvending. Ein meinte at dei høgareståande rasane hadde ei plikt overfor dei lågareståande rasane. Dei måtte bli sivilisert.