av Marte Stemland 15 år siden
428
Mer som dette
Leirskred er langt fra ukjent i Rissa, og det er ikke lenger siden enn 29. april 1978, da det om ettermiddagen kom et leirfall som skapte medieoppslag over hele landet. Dette var et skred av de virkelig store, som gikk over 330 mål, med et volum på 5--6 millioner m3.
Ved skredet i 1978 ble et helt grendelag, Botnen, med i alt 19 eiendommer, fikk skader, fem boliger ble ødelagt, og ei kvinne omkom. Skredet laget flodbølger som skadde hus 4 km unna.
Av andre leirskred kan nevnes dem som gikk i 1871 og 1872 ved Kvidalsgardene. Disse to skredene gikk over til sammen 100 mål. På plassen Rønningen bodde tre kvinner og et spedbarn, men de så raset komme og klarte å rømme huset i tide.
Det er rapportert om at et område på omlag 2-300 meter gled 100-200 meter ut i sjøen på vestsiden av Namsos. To eksperter fra NGI er på ulykkesstedet i Namsos for å befare skredområdet og assistere politiet og skadestedsledelsen, sammen med representanter for NGU. Oppgaven er primært å befare området for å vurdere stabiliteten og eventuelle behov for sikringstiltak.
Hvis mennesker fjerner masse i bunnen eller masse i bunnen kan belastningen bli for stor og da kan leire rase ut.
Nedbøren skyller ut saltpartiklene. Det er de som binner sammen leiren og når disse forsvinner blir leire til en flytede masse som etterhvert renner fort vekk.
Det er også mulig å bruke drensrør med sagflis rundt, slik at regnvannet blir samlet i disse rørene.
Planting av trær med lange røtter og å kjøre salt ned i blåleiren er også brukt. Ved å tilføre salt stabiliseres leiren.
En skredfarlig skråning kan sikres ved å legge ut fyllinger som støtter opp under skråningen. Vi kan bygge murer eller steinsette skråninger for å hindre elveerosjon og utglidning.
Vi kan også forsterke grunnen kunstig ved hjelp av en ”hjulvisp”, en boremaskin som borer dype hull i leiren: Nederst på en stang er det montert en slags hjulvisp, ca. en halv meter i diameter. Når vispen kjøres ned i leirgrunnen, blir kvikkleiren i hullet flytende. Mens vispen trekkes opp igjen, sprøytes det inn en blanding av sement og kalk. Når denne blandingen stivner, står det igjen en hard sylinder. Slike sylindere settes ned så tett at de danner en sammenhengende vegg som stabiliserer leira.
