Optiske fibre er avgjørende for moderne datakommunikasjon, og det finnes flere standarder som OM1, OM2, OM3 og OS1, som alle har ulike egenskaper og bruksområder. Disse standardene refererer til forskjellige typer fiberkabel med varierende dimensjoner og brytningsindekser.
Innkoblingstap(lyset år inni fiberen, Refleksjonstap)
Utkoblingstap (Refleksjonstap)
Skjøtetap
Fibertap
Adaptere
Trinnindeks vs gradindeks
Trinnindeks, har imdlertid sluttet å produsere
som glassfiber for datakabler fordi den har dårligere egenskaper enn graderindeksfiber og singelmodusfiber. Den produseres imdlertid som glassfiber o plastfiber til bruk i instrumentering og intern kommunikasjon i maskiner osv.
Har en kjerne
med samme
brytningsindeks
over hele tversnittet
i fiberen.
Gradindeks - I en graderindeksfiber er
kjernen konstruert slik at brytnings-
indeksen er høy i midten og avtar jevnt
utover refleksjonskappen. Da blir lyset
brutt forskjellig etter hvert
som det fjerner seg fra sentrum, og følger
en buet bane avhengig av hvilken retning
lyset har når det kommer inn i selve fiberen.
Singelmodus har minst dempning.
Har 10-100 ganger høyere over
føringskapasitet enn trinnindeks,
Brukes i data nett, der overføringen
ikke er svært store.
Absorberingstap kommer fra små feil i fiberen, som absorberer lyset og konverterer det til varme. Dette er analogt med motstanden i metalliske kabler. Glasset i optiske fibre er ca. 99,9999% rent, men likevel er det vanlig med absorberingstap på 1-1000 dB/km. Det er tre faktorer som påvirker dette tapet:
* Ultrafiolett absorbsjon - lys ioniserer valenselektronene i silica-materialet til å begynne å lede, og man får tap av lys
* Infrarød absorbsjon - fotoner blir absorbert av atomene i glasskjernen, og blir konvertert til varme
* Ionresonans-absorbsjon - kommer fra OH− ioner fra vannmolekyler, og fra jern, kopper og krom som også måtte finnes i kjernen